Arsenal FCs historie (1886–1966)

Arsenal FCs historie fra 1886 til 1966 dekker tiden fra opprettelsen av Arsenal FC, gjennom klubben to første storhetsperioder (1930–tallet og slutten av 1940–årene/begynnelsen av 1950–årene) og til klubbens «magre» år midt på tabellen i 1960-årene.

Arsenal FC ble grunnlagt i 1886 som et lag for arbeiderne i Woolwich, i det sørøstlige London. Laget ble profesjonelle i 1891 og kom med i ligaen (The Football League) to år senere. De rykket opp til første divisjon (Football League First Division) i 1904, men på grunn av finansielle problemer var klubben nær konkurs i 1910. Klubben ble kjøpt opp av Henry Norris det året, og for å forbedre lagets økonomi ble klubben flyttet til Arsenal Stadium, Highbury, i det nordlige London i 1913. Etter første verdenskrig klarte Norris å sørge for at klubben rykket opp til første divisjon igjen, under kontroversielle omstendigheter.

Det var først etter utnevnelsen av Herbert Chapman at Arsenal fikk sin første periode med suksess. Chapman moderniserte klubbens treninger og taktikk, og under han og hans etterfølger George Allison (som tok over etter Chapmans død i 1934) fortsatte suksessen, med fem ligamesterskap og to seiere i FA-cupen i 1930-årene. Etter den andre verdenskrig fortsatte manageren Tom Whittaker suksessen med to ligamesterskap og en FA-cup. Etter Whittakers død snudde hellet, og pr. 1966 var laget i ingenmannsland midt på tabellen uten et eneste trofe på tretten år. Dette førte til at manager Billy Wright fikk sparken i 1966, og da kom utnevnelsen av Bertie Mee som manager, noe som skulle snu Arsenals hell.

Tidlige år (1886–1910)

Royal Arsenals tropp i 1888–89-sesongen.

Arsenal ble grunnlagt som Dial Square i 1886, av en gruppe arbeidere som var ansatt ved Dial Square verkstedet hos Royal Arsenal en våpenfabrikk i Woolwich, i Sørøst-London. De ble ledet av en skotte, David Danskin, som kjøpte klubbens første fotball, Jack Humble som var tidligere målvakt hos Nottingham Forest og Fred Beardsley, som senere sammen med Morris Bates skaffet et sett med drakter fra sin tidligere klubb og som dermed gav Arsenal fargene som fremdeles blir brukt.

Dial Square spilte sin første kamp 11. desember 1886 mot Eastern Wanderers på åpen mark i Isle of Dogs, og vant kampen 6-0. I utgangspunktet spilte klubben sine kamper på Plumstead Common, men søkte snart etter andre alternativer, først Sportsman Ground i Plumstead før de flyttet til den nærliggende Manor Ground i Plumstead i 1888. På grunn av misnøye med Manor Grounds dårlige fasiliteter så flyttet klubben til den nærliggende Invicta Ground i 1890, før laget returnerte til Manor Ground tre år senere da kostnadene med å leie Invicta Ground ble for høye.

Gjennom denne perioden starte Royal Arsenal å vinne lokale trofeer, i 1889–90 vant de både Kent Senior Cup og London Charity Cup og i 1890–91 London Senior Cup, og i 1889–90 deltok de i for første gang i FA-cupen. Men avstanden mellom Arsenal og de profesjonelle lagene i nord ble tydelige, og Arsenal stod i fare for å misse sine amatører til profesjonelle lag som kunne betale for deres tjenester. Etter at Derby County hadde møtt Arsenal i en omkamp i FA-cupen i 1891, prøvde Derby å signere to av Arsenals amatører som profesjonelle. Derfor bestemte Royal Arsenal seg for å bli profesjonelle og endret samtidig navnet til Woolwich Arsenal.

Woolwich Arsenal sin overgang til profesjonalisme ble ikke godt mottatt av mange av amatørklubbene i sør, og de ble utestengt fra å delta i lokale turneringer av London Football Assosiation. Med muligheten til kun å spille FA-cup og vennskapskamper, så prøvde de å starte en sørlig utgave av The Football League, men dette forsøket feilet. Woolwich Arsenals framtid såg mørk ut inntil the Football League inviterte dem til å delta i 1893. Arsenal var den første sørlige klubben i ligaen, og de kom først med i andre divisjon. Noen av amatørspillerne var i mot profesjonalisme, og ønsket kun en klubb for arbeidere som representerte Royal Arsenal, disse brøt ut og dannet det kortlivete alternative laget Royal Ordenance Factories.

Woolwich Arsenal (i mørke overdeler) spilte mot Newcastle United (i stripete overdeler) i en FA-cup-semifinale (klubbens første) på Victoria Ground, Stoke-on-Trent 31. mars 1906. Newcastle vant 2–0.

Woolwich Arsenal spilte i andre divisjon i elleve sesonger, og var hovedsakelig plassert midt på tabellen inntil utnevnelsen av Harry Bradshaw som manager i 1899. Bradshaw og hans stjernesigneringer som blant annet keeperen Jimmy Ashcroft (Arsenals første spiller på det engelske landslaget) og kapteinen Jimmy Jakcson, vant opprykk til første divisjon i sesongen 1903–04. Bradshaw flyttet videre til Fulham i mai 1904 før Arsenal hadde spilt en eneste kamp i den øverste divisjonen. På tross av noen gode resultater i Fa-cupen, med semifinaler i 1905–06 og 1906–07, så var ikke Arsenal i nærheten av ligatittelen med bare to plasseringer over tiendeplass i perioden 1904–1913.

Hovedgrunnen til dette var klubbens stadige finansielle problemer. Selv om fotballen hadde ett oppsving i begynnelsen på det 20. århundre, så var Arsenal plassert i det isolerte og lite bebodde området i Plumstead (da i utkanten av det urbane London), og dette medførte lave tilskuertall og dårlig økonomi. For å holde klubben flytende økonomisk, måtte Arsenal selge sine stjernespillere, deriblant Jimmy Ashcroft, Tim Coleman og Bert Freeman. Dette gjorde sitt til at Arsenal falt nedover på tabellen, noe som igjen førte til at tilskuertallet sviktet enda mer, og mot slutten av tiåret var besøkstallet nede på 11 000 halvparten av hva det var i 1904. Klubben var nær konkurs, og gikk i 1910 i en frivillig avvikling av klubben før de ble kjøpt opp av et konsortium av forretningsmenn. Den største aksjeposten blant de nye eierne tilhørte eiendomsmagnaten Sir Henry Norris, som også var styreformann i Fulham.

Flyttingen til Highbury (1910–25)

Norris hadde full oversikt over problemene som Woolwich Arsenals geografiske plassering medførte, og var desperat etter å forbedre klubbens inntjening. Først prøvde Norris å fusjonere Woolwich Arsenal med sin andre klubb Fulham. Dette ble blokkert av Football League, Norris gikk da fra fusjonsplanene og begynte å se seg om etter et annet område der han kunne lokalisere klubben. Til slutt ble et område i Highbury i det nordlige London valgt, på tross av motstanden til den Woolwich-baserte fansen og innbyggerne i Highbury-området. Med fast hånd fikk Norris gjennomført flyttingen. Han skal ha brukt £125 000 (£8,2 millioner omregnet til 2005 priser) på byggingen av bytt stadion, designet av Archibald Leitch, og plassert på ute området til et kristent college. Arsenal flyttet dit mot slutten av 1913–sesongen, etter å ha havnet sist i serien og rykket ned til andre divisjon etter 1912–13-sesongen. De droppet «Woolwich»-delen av navnet i april 1914, og selv om navnet da ble Arsenal så brukte pressen navnet «The Arsenal» den første tiden.

Klubben kom tilbake til første divisjon i 1919 på en svært kontroversiell måte. Klubben hadde havnet på femteplass i andre divisjon i sesongen 1914–15, som var den siste sesongen som ble spilt på grunn av første verdenskrig. Fra 1919 ble første divisjon utvidet fra 20 til 22 lag, og de to lagene ble valgt av generalforsamlingen i the Football League. En av plassene ble gitt til Chelsea som hadde havnet på 19.-plass i første divisjon og dermed egentlig var rykket ned, den andreplassen kunne ha gått til Tottenham som endte på 20.-plass (også nedrykket), eller til Barnsley eller Wolves som kom henholdsvis på tredje og fjerdeplass i andre divisjon.

I stedet valgte Football League å forfremme femteplasserte Arsenal, av grunner som det er vanskelig å forstå. Norris argumenterte med at Arsenal var valgt for deres «lange tjeneste i ligafotballen», fordi de var den første ligaklubben fra de sørlige deler av landet. Styret i ligaen var enige, og med atten stemmer mot åtte valgte de Arsenal fremfor Tottenham til den siste plassen i første divisjon. Dette har gitt grobunnen til den langtvarende fiendskapen mellom de to klubbene. Det har blitt påstått at valget av Arsenal kom av avtaler gjort på bakrommet eller kanskje også etter regelrette bestikkelser fra Sir Henry Norris, planlagt sammen med sin venn John McKenna, styreformann i Liverpool og Football League, som var den som anbefalte generalforsamlingen å velge Arsenal. Det har aldri kommet fram noen klare bevis i denne saken, men andre sider ved Norris sine økonomiske handlinger i andre saker fyrte opp under spekulasjonene. Norris trakk seg som formann og forlot klubben i 1929, etter å ha blitt funnet skyldig av The Football Association for finansielle uregelmessigheter. Han var funnet skyldig i å ha misbrukt sin utgiftskonto, og i å ha puttet i sin egen lomme inntektene ved salget av Arsenals lagbuss. Arsenal har holdt seg uavbrutt i den øverste divisjonen siden det tidspunktet, den lengste sammenhengende periode av alle lag i ligaen.

Flyttingen til Highbury brakte større tilskuertall, det gjennomsnittlige tallet var 23 000 den første sesongen på Highbury mot 11 000 på Manor Ground, og økte videre etter opprykket i 1919 og dermed demmet opp for frykten om økonomisk ruin. Arsenals retur til første divisjon var ikke noen umiddelbar suksess. Under Leslie Knighton, var laget aldri bedre en nr. ni, og i 1923–24 var laget nær nedrykk på 19.-plass bare ett poeng over nedrykk. Det gikk ikke bedre den neste sesongen heller, klubben endte på 20.-plass, men var likevel tryggere det året da de var syv poeng over nedrykksplass. Dette var nok for Norris som gav Knighton sparken i mai 1925, og utnevnte Hudderfield Towns manager, Herbert Chapman som ny manager i Arsenal.

Chapman-tiden (1925–34)

Herbert Chapman-byste

Chapman reformerte mange av klubbens treningsmetoder, inkludert å modernisere måten trening og fysioterapien ble utført. Han fikk innført nummer på spillernes overdeler i august 1928, og han endret rødfargen på skjorene og inkludert de hvite ermene i mars 1933. Chapman insisterte også på at journalistene droppet den bestemte artikkelen fra klubbens navn, slik at klubben ble omtalt som «Arsenal», han stod også bak den suksessfulle kampanjen for å få omdøpt den lokale undergrunnsstasjonen fra Gillespie Road til Arsenal. Chapman fikk også tilgang til et stort transferbudsjett, dette skyldes gode inntekter fra deres nye stadion og at formannen Norris nå bestemte seg for at klubben skulle investere sterkt i nye spillere.

Chapmans første signering var veteranen Charlie Buchan fra Sunderland, i tillegg til det han gjorde på banen så kom han også til spille et viktig rolle utenfor banen. Etter at Arsenal ble slått 7-0 av Newcastle United i oktober 1925, foreslo Buchan en endring i formasjonene for å tilpasse seg lettelsen i offsideregelen, de endret Arsenals formasjon til «WM»-formasjonen. Over tid utviklet Chapman formasjonen videre ved å legge vekt på et fartsfylt angrep, vinger som gikk inn på banen og rollen med en kreativ ballspillende midtbanespiller.

Arsenal kom på andreplass i Chapmans første sesong, den beste plassering i klubbens historie. Men dette viste seg å være et unntak, for de neste sesongene havnet laget midt på tabellen mens Chapman tok sin tid med å sette sammen et nytt lag. Han anskaffet nye spillere som vingen Joe Hulme, spissen Jack Lambert og forsvarerne Tom Parker og Herbie Roberts som ble tilpasset hans formasjon. I 1926–27-sesongen nådde Arsenal sin første FA-cup-finale, der de tapte 1-0 for Cardiff City, etter at Arsenals målvakt Dan Lewis slapp inn et skudd som så harmløst ut. Dette er den eneste gangen at FA-cupen er vunnet et lag utenfor den engelske grense (Cardiff City er walisisk).

Chapman ble ikke avskrekket, og fortsatte å bygge sin side og han signerte den fremtidige kapteinen Eddie Hapgood og i tillegg tre av klubben store angrepsspillere, David Jack, Alex James og Cliff Bastin. Det var spesielt Alex James, Arsenals playmaker på midtbanen som forsynte angripere og vinger med baller, som ble hyllet som motoren i laget. I 1929–30, tre år etter lagets første cupfinale, kom Arsenal til Wembley igjen der de møtte Chapmans gamle lag Huddersfield Town. Under kampen passerte det enorme tyske luftskipet Graf Zeppelin over banen, uten at dette distraherte Arsenal, som vant kampen 2-0 etter scoringer av James og Lambert og gav klubben sitt første store mesterskap.

Denne suksessen var den første i et tiår der Arsenal kom til å bli det dominerende laget i engelsk fotball. De vant første divisjon for første gang i 1930–31, og Arsenal spilte meget godt i dette tittel-kappløpet mot Aston Villa som var preget av mange mål. Arsenal slo for eksempel Blackpool 7-1, Leicester City 7-2 og Grimsby Town 9-1, noe som fremdeles er klubbens rekord i øverste divisjon. Arsenal sikret tittelen to kamper før slutten av sesongen, og avsluttet sesongen med 127 ligamål (enda en klubbrekord), men Aston Villa lagde 128 ligamål som fremdeles er rekord i den øverste divisjonen.

Den følgende sesongen, 1931–32, nådde Arsenal på nytt finalen i FA-cupen, der de gikk på et kontroversielt tap mot Newcastle United. Arsenal ledet 1-0 etter et mål av Bob John, men Newcastles utligning kom etter at en «lang» ball hadde gått over dørlinjen til utspark fra mål, Newcastles ving tok likevel med seg ballen tilbake i spill og Jack Allen utlignet for «the Magpies». Allen lagde et mål til slik at Newcastle vant kampen 2-1, Arsenals fortvilelse ble bare forsterket av det faktum at Everton hadde vunnet ligamesterskapet på «målstreken». En dårlig start på 1931-32 sesongen betydde at laget måtte kjempe for å ta inn på teten for det meste av sesongen, og endte to poeng bak ligamesteren.

Arsenal slo tilbake den neste sesongen, og vant sin andre ligatittel. Arsenal hadde starte sesongen svakt, men etter en lang seiersrekke tog de igjen og passerte tittelkonkurrenten Aston Villa, som de i april slo 5-0 på Highbury for å vinne tittelen. Mange av Chapmans første spillerkjøp, var nå begynt å komme opp i årene, så Chapman begynte å tenke fremover. Chapman flyttet George Male opp til førstelaget for å erstatte Tom Parker, og signerte Ray Bowden for å erstatte David Jack. Den eneste pletten på klubbens resultatliste var det smertelige tapet mot Walsall (fra den nordlige tredje divisjon) i FA-cupen. Fem av spillerne på førstelaget var borte på grunn av influensa eller skader og ble erstattet med reserver. Selv om Arsenal hadde med seks av lagets førstelagsspillere, så tapte laget 2-0 mot Walsall i en av de største «cupbombene» i alle tider. En av reservene, Tommy Black, ble spesielt utpekt som syndebukk etter å ha gitt Walsall en straffe som gav de sitt andre mål. Han ble i løpet av en uke solgt til Plymouth Argyle, av en forbannet Chapman. En annen spiller, spissen Charlie Walsh ble overført til Brentford en uke senere.

Et hat-trick med ligatitler (1934–39)

Arsenal Stadiums East Stand, som ble bygget i 1936.

Arsenal startet 1933–34-sesongen solid, men i januar 1934 døde Herbert Chapman plutselig av lungebetennelse. På tross av dette klarte Arsenal, under den midlertidige manageren Joe Shaw, å forsvare tittelen den sesongen. Hulme og James var ute med skader store deler av sesongen, så Arsenal var ikke det angrepsvillige laget som de var sesongen før, med bare 75 ligamål mot 118 i 1932–33 sesongen.

George Allison, et tidligere styremedlem i klubben, tok over som manager sommeren 1934. Han sørget for nytt blod i troppen, blant andre mitdbanespillerne Jack Crayston og Wilf Copping og angriperen Ted Drake. Med disse nye spillerne sørget Allison for at Arsenal fullførte sitt hat-trick med ligatitler i 1934–35, og Arsenal var tilbake i scoringsform. Drake lagde 42 ligamål, og Arsenal fullførte sesongen med en serie av overlegne seirer (blant annet 7-0 mot Wolves, 8-1 mot Liverpool og 8-0 mot både Leicester City og Middlesbrough. Et mål på Arsenals styrke var at i november 1934, startet sju Arsenalspillere kampen for England som slo verdensmesterne Italia 3-2 (kjent som «slaget på Highbury»), en rekord med spillere fra ett lag som ennå ikke er slått.

Arsenals pågående suksess tiltrakk seg større og større mengder med publikum. Arsenals hjem, Highbury, ble totalt renovert. Leitchs tribuner fra 1913 ble revet og erstattet med moderne Art deco-tribuner (East og West Stands), deler av dette står fremdeles i dag. Fasaden på East Stand er nå et «Grade II» beskyttet (fredet) bygg. (Begge fasadene har blitt beholdt i den nye utbyggingen av Highbury som et leilighetskompleks etter flyttingen til Emirates Stadium i 2006). Samtidig fikk North Bank og Clock End tak over terrassene. Det nye stadionet satte publikumsrekord, med 73 295 tilskuere, i kampen mot Sunderland, 9. mars 1935.

Arsenals dominans på denne tiden ble kronet med den andre FA-cuptittel i 1935–36, med 1-0 seier mot Sheffield United. Arsenals posisjon i ligaen falmet litt etter 1934–35 tittelen, og ble svekket av at Alex James avsluttet sin karriere og vanskene med å finne en erstatter for han. I tillegg var klubben plaget med skader på flere nøkkelspillere som Herbie Roberts og Joe Hulme. Likevel så vant de sin femte ligatittel i 1937–38, ved å passere Wolves i sesongens siste kamp, og kronet dermed ett suksessfylt tiår.

Den andre verdenskrig (1939–45)

Kort tid etter utbruddet av den andre verdenskrig i 1939, ble all toppfotball i Storbritannia suspendert, og 1939–40-sesongen ble annullert. Highbury ble rekvirert som en ARP-stasjon, med sperreballonger hengende bak klokkesvingen. Under «Blitz» falt en bombe på North Bank og ødela taket og satte fyr på skrap som var lagret på terrassene. Med Highbury stengt, så spilte Arsenal sine hjemmekamper på White Hart Lane (banen til rivalene Tottenham Hotspur). Kampene under krigen ble ikke registrert i de offisielle statistikkene, turneringene var regionale og det var ofte at lagene ikke fullførte sesongene. Mange spillere tjente i de militære styrkene som trenere og instruktører og var borte fra klubbene i lange perioder, så de var ofte «gjestespillere» i andre klubber. Arsenal vant Football League War Cup South i 1942–43 og London and Southern League-titlene i 1939–40, 1941–42 og 1942–43.

I november 1945, med en fremdeles suspendert liga, var Arsenal et av lagene som møtte Dynamo Moskva i deres turné i Storbritannia. Med mange av spillerne fremdeles i militær tjeneste, så hadde Arsenal en tynn stall og brukte seks gjestespillere, blant andre Stanley Matthews og Stan Mortensen. Dette førte til at Dynamo påstod at laget det møtte var et England XI-lag, selv om faktisk tre av spillerne var walisiske. Uansett så hadde også en spiller på lån, Vsevolod Bobrov fra CSKA Moskva. Kampen ble spilt på White Hart Lane, og når avsparket ble tatt var det tykk tåke på banen.

Det teknisk dyktige Dynamo vant 4-3, etter at Arsenal hadde ledet 3-1 ved pause. Selv om det er en generell enighet om resultatet, så er det store uenigheter om hendelsene i kampen, det er til og med uenighet om hvem som lagde målene. Ifølge engelske rapporter hadde Dynamo tolv spillere på banen på et tidspunkt, og de prøvde å presse dommeren til å avblåse kampen da de var under resultatmessig. På den andre side så anklaget sovjeterne Arsenal for stygt spill og de anklaget også George Allison for å vedde penger på resultatet (denne anklagen ble senere trukket tilbake). Alt rotet rundt kampen inspirerte forfatteren George Orwell til å skrive essayet The Sporting Spirit i 1945, der han kom med dine synspunkt på sportens natur, Orwells syn var at «det var krig uten skyting». Siden tåken skjulte nye av det som hendte, og ikke minst språkbarrierene og den tidlige kalde krigs mistanker fra begge sider, så er det lite sannsynlig at troverdige opplysninger fa kampen noen gang vil komme frem.

Etterkrigsårene (1945–66)

Arsenal tok i bruk denne røde logoen i 1945, som var et kjent syn inntil det ble erstattet i 2002.

Krigen hadde krevd livene til ni av Arsenals førstelagsspillere, det meste fra noen av toppklubbene i ligaen, og tiden som hadde gått med avkortet karrieren til flere av de andre, inkludert Bastin og Drake. I tillegg så hadde klubben en stor gjeldsbyrde på grunn av ombyggingen av Highbury og kostnadene med å reparere krigsskadene på stadionet, dette medførte at Arsenal slet til å begynne med etter at ligaen kom i gang igjen i 1946. De tapte 6-1 sammenlagt mot West Ham United i tredje runde av FA-cupen, 1945–46, og i ligaens første år etter krigen i 1946–47-sesongen kom laget på 13.-plass, den svakeste plasseringen på 17 år. George Allison bestemte seg for å pensjonere seg fra fotballen etter at den sesongen ble avsluttet, og han ble erstattet av sin assistent Tom Whittaker, en mann som hadde tjent klubben lenge også som trener under Chapmans tid.

Whittaker opplevde en umiddelbar suksess, med ligatittelen i 1947–48, ledet av kapteinen Joe Mercers sterke forsvar og med mål fra angriperne Reg Lewis og Ronnie Rooke. Arsenal toppet tabellen fra oktober til serien ble avsluttet, og vant den med syv poengs margin. Men på grunn av alderen på Arsenals spillere på den tiden (Rooke og Mercer var over 30, det var også Denis og Leslie Compton), så var det ikke mulig å regne med at dette laget ville ha suksess over lang tid. Whittaker brakte derfor yngre spillere inn på laget, som Doug Lishman, Alex Forbes og Cliff Holton. Selv om Arsenal ikke hadde mulighet til å kjempe om ligatittelen, så vant de med hjelp av nytt blod i klubben, FA-cupen i 1949–50. Reg Lewis laget begge målene i 2-0 seieren over Liverpool.

I 1951–52 var Arsenal nære på å ta The Double, men endte til slutt opp uten noen tittel, en serie med skader og flere kamper som ble utsatt til slutten av sesongen medførte at Arsenal tapte sine to siste kamper i sesongen, en av kampene var den avgjørende kampen om ligatittelen mot Manchester United på Old Trafford i sesongens siste kamp. Etter å ha tapt kampen 6-1, endte Arsenal på tredjeplass sammen med Tottenham. Uken etter spilte de cup-finale mot Newcastle United, og flere skadde spillere ble tatt med på laget i den kampen, Walley Barnes måtte forlate banen med en kneskade etter 35 minutter (reserver var ikke tillatt på den tiden), og i løpet av kampen fikk Arsenal også skader på Holton, Roper og Daniel, og mot slutten av kampen hadde laget bare syv uskadede spillere på banen. Med sitt overtall i spillere på banen, vant Newcastle kampen 1-0 etter mål av George Robledo.

Til tross for skuffelsen etter denne sesongen, så vant Arsenal ligaen i 1952–53 i det tetteste liga-racet noensinne, de slo Preston North End på målforskjell etter å ha kommet likt i poeng. Tittelen så ut til å ende hos Preston etter de hadde slått Artsenal 2-0 i sesongens nest siste kamp på Deepdale stadion. Men i den siste kampen vant Arsenal 3-2 mot Burnley etter å ha ligget under, og vant ligatittelen med 0,099-deler av et mål. Dette var Arsenals siste tittel i noe mesterskap på sytten år, lykke begynte å falme etter det uventede dødsfallet til Tom Whittaker i oktober 1956.

Den sviktende lykken til laget medførte at det var vanskelig å tiltrekke seg stjernespillere (med det merkbare unntaket av den walisiske målvakten Jack Kelsey), samtidig forsvant den lovende spilleren David Herd til mer suksessfylte klubber. De tidligere spillerne Jack Crayston og George Swindin prøvde seg som managere etter Whittaker, men uten å kunne måle seg mot hans suksess. Med unntak av en tredjeplass i 1958–59 og femteplasser i 1955–56 og 1956–57, endte Arsenal som regel midt på tabellen. Klubben hadde hellet ikke hellet med seg i FA-cupen, etter å ha nådd finalen i 1951–52, så kom ikke Arsenal lenger enn til kvartfinalen igjen før i 1970–71. Det som var enda verre var at deres rival litt lenger nord, Tottenham, vant the Double i 1960–61-sesongen.

I 1962, tok Arsenal den dristige, men lite suksessfylte beslutningen å utnevne den tidligere England og Wolves-kapteinen Billy Wright som manager, til tross for at hans manglende erfaringer som manager og det at han ikke hadde noen erfaringer med klubben tidligere. Wright hadde som sine to forgjengere liten suksess, selv om det var under hans ledelse at klubben gjorde sin debut i en europeisk konkurranse. De deltok i Messebycupen i 1963–64, etter å ha endt på syvendeplass i ligaen den foregående sesongen. I 1963–66-sesongen endte laget på 14.-plass, den dårligste plasseringen på 36 år, og noterte sitt laveste tilskuertall på Highbury, 4554 i kampen mot Leeds United 5. mai 1966. Den eneste Arsenal-spilleren som ble tatt med i troppen til England, som vant VM i 1966 var George Eastham, men han fikk ikke spille en eneste kamp i mesterskapet. Wright fikk sparken sommeren 1966, og ble erstattet av klubbens fysioterapeut Bertie Mee. Selv om klubben styre ikke viste det da, så skulle Mee snu klubbens lykke og føre dem til suksess både i Europa og hjemme de neste fem årene.

Se også

• Arsenal FCs historie (1966–i dag)

Referanser

Autoritetsdata